I 2005 var det hundre år siden unionen mellom Sverige og Norge ble oppløst og det kunne jo ikke gå upåaktet hen. Store ressurser ble satt av til å markere. Ikke bare selve datoen 7. juni som var den dagen i 1905 da det norske stortinget ensidig besluttet å oppløse unionen, men hele året skulle fylles med evenementer som henspeilet på det som skjedde hundre år tidligere. Men hva var det egentlig som skjedde hundre år tidligere? En rundspørring på Karl Johan ville ganske sikkert gitt som svar at det var da Norge ble frigjort fra Sverige. Underforstått at vi frem til 1905 hadde vært nærmest en slags provins av Sverige. Med andre ord at man i 2005 kunne feire 100-årsjubileum som selvstendig nasjon.

Selvstendige fra 1814
Slike svar er imidlertid grunnleggende feil og var en misoppfatning man måtte gripe tak i i forbindelse med markering i 2005. For strengt tatt vant Norge sin selvstendighet allerede i 1814 da unionen med Danmark ble oppløst og Norge fikk sin egen grunnlov. Helt siden den gang har Norge ikke bare hatt sin egen grunnlov, men også sitt eget folkevalgte storting, vår egen regjering (som riktignok var utpekt av den svenske kongen og satt i Stockholm), egne domstoler og egen valuta. Og mye annet som alle andre selvstendige land har. Vi hadde egentlig vår egen konge også selv om vi delte han med Sverige.

En egen stemme”
Det eneste vi ikke hadde og som alle andre selvstendige stater har var et eget utenriksdepartement. Norge ble altså representert av Sverige i det store utlandet. Norge hadde med andre ord ingen egen stemme internasjonalt. Og det var ønsket om et eget konsulatvesen som utløste ønsket om å oppløse unionen. Nasjonalfølelsen hadde vokst seg så sterk at det fremstod som helt opplagt at Norge skulle ha en egen stemme. På linje med og ikke representert av nabolandet Sverige.

Det var altså ikke snakk om en løsrivelse eller frigjøring i ordets rette forstand, men en ganske udramatisk beslutning om at man ville stå helt og holdent på egne ben. Det var altså ingen undertrykker som ble kastet på dør, men heller et pent ”takk for et langt og godt samarbeid”. Noe helt annet enn det som skjedde i 1945. Da var det virkelig snakk om frigjørelse og man kan med god samvittighet snakke om feiring når man markerer 8. mai. Når det gjaldt unionsoppløsningen med Sverige var det imidlertid unaturlig å bruke begreper som feiring og jubileum i forbindelse med det som skjedde i 2005. Bevisst brukte man derfor begrepet markering. Vel vitende om at det krevde at man også forklarte at det som skjedde i 1905 ikke var den omveltende frigjøringen som mange faktisk trodde. Hvorvidt man klarte å få frem dette pedagogiske grepet godt nok skal være usagt.