Norge hadde i mer enn fire hundre år var en del av den dansk-norske ”helstat” – den såkalte firehundreårsnatten. Dette ble det endring på i forbindelse med at Napoleonskrigene var over. Forklaringen ligger nemlig i at den danske kongen hadde havnet på feil side i krigen. Visstnok ikke fordi han var så begeistret for Napoleon eller Frankrike, men fordi han var så oppriktig forbannet på den engelske kongen som hadde bombet den danske flåten sønder og sammen fordi danskene ikke ville gå med på å blokkere franske fartøyer. Det var i 1807 og slaget som ble utkjempet er blitt kalt Københavns bombardement.

Med stormaktenes støtte ble det så inngått en fredsavtale i Kiel mellom Danmark og Sverige der Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Dette skulle være en straff for danskene som hadde stått på tapernes side, men også takk til svenskene som hadde kjempet i krigene mot Napoleon. Dessuten hadde svenskene bare noen få år før vært nødt til å frasi seg Finland. Norge skulle i så måte kunne fungere som et slags plaster på såret.

At nordmennene med den danske stattholderen prins Christian Fredrik i spissen skulle motsette seg svensk union var det nok ingen som hadde regnet med