Unionen mellom Norge og Sverige som ble opprettet etter den såkalte Kiel-freden i 1815, var i prinsippet det man kaller en personalunion. Det betyr at det i utgangspunktet er to selvstendige land som ble styrt under en og samme konge. Man har sett ganske mange slike personalunioner opp gjennom tidene. Et nærliggende eksempel er Kalmarunionen da Norge, Sverige og Danmark var tre land som styrt av en og samme monark. Den ble opprettet i 1397 og 
Margrete den første var unionens første monark etterfulgt av Erik av Pommern. Den siste monarken i unionen som ble oppløst i 1523 var Christian den andre.
Et annet eksempel – selv om det ikke er så mange som er klar over det – er den som personalunionen som eksisterte i nesten et drøyt århundre mellom det tyske kongedømmet Hannover og Storbritannia.
Da Queen Anne døde ble det bestemt at den nærmeste protestantiske arvingen til den engelske tronen skulle gå foran de katolske. Man ønsket ikke en katolsk monark. Og den nærmeste arvingen av den tyske kongen av Hannover. Dermed ble han konge både av Hannover og av Storbritannia. Det ble også hans sønn, hans sønnesønn, hans sønnesønns sønn og dennes bror. Respektive George den andre, tredje og fjerde, samt Vilhelm den fjerde. Personalunionen opphørte imidlertid da dronning Victoria arvet den britiske tronen etter sin onkel. Forklaringen lå i at Hannover ikke hadde åpnet for kvinner i arverekken. Så den Hannoveranske tronen gikk i stedet til hennes fars yngre bror, Ernst August.
Jean Baptiste Bernadotte
At den svensk-norske unionen ble en personalunion og ikke en betydelig sterkere tilknytning kan etter all sannsynlighet tilskrives den daværende svenske kronprinsen, fra
nskmannen Jean Baptiste Bernadotte som ble utpekt til svensk kronprins under navnet Karl Johan. Stormaktene var nemlig innstilt på at Norge kunne bli svensk på samme måte som landet hadde vært dansk hundre år tidligere. Karl Johan så imidlertid annerledes på saken. Tror man.
Karl Johan hadde jo ingen bakgrunn i Sverige og selv om han var utnevnt til kronprins av den svenske adelen så kjente han seg slett ikke helt sikker i salen. Han visste nemlig at det fantes de som ville ha tilbake en eller annen slektning av den gamle Vasa-ætten på tronen. Og skulle de i så fall lykkes med det så ville Karl Johan bli stående på bar bakke. Ved å se til at unionen med Norge ble en personalunion kunne han derimot gardere seg. Skulle han i verste fall bli kastet fra den svenske tronen så hadde han i alle fall den norske å falle tilbake på.