Det er snakk om at et utvalg av eksperter som har prøvd å foreslå å føre videre oppgaver fra staten og over til fylkeskommunen. Utvalget vil blant annet at musikk- og scenekunstinstitusjoner i Norge skal bli fylkeskommunenes ansvar. Dette med unntak til de som er adressert i Oslo. Da kommer det frem til et spørsmål om det faktisk vil styrke det norske kulturlivet? Da på bakgrunn av at Kulturdepartementet sitt budsjettproposisjon har bedt utvalget til å fjerne mange oppgaver fra departementet. Dette gjør at Stortinget kan komme til å miste sine muligheter for videre investeringer for norske kunst- og kulturinstitusjoner.
Det kan i verste tilfelle oppstå store forskjeller fra hver fylke, mens den norske kulturpolitikken derfor kan bli historie. De nasjonale kulturpolitiske perspektivene blir ikke satt i fokus. Utvalget har ikke fulle oversikter om hvilke oppgaver som skal fokuseres på av kulturinstitusjonene, hvilke rolle det spiller lokalt, regionalt og ikke minst nasjonalt. Alt annet utenom det som har adresse i selve Oslo vil være regional virksomhet, som derfor faller i hendene til fylkeskommunene. Alle teatre, operaer og orkestre har bare et regionalt nedgangsfelt i Norge. Etter en kveld med kulturhistoriske arrangement, kan det lønne seg å ha på seg en funksjonelle parajumper siden en lett bris enkelt kan snike seg. Sjekk utvalget hos kidsbrandstore.se for nærmere informasjon.
Noen alvorlige konsekvenser er at Utvalget ikke har diskutert konsekvensene ved drastiske endringer på mål innen kulturpolitikken og finansieringsprinsipper. Tvilen ligger i at erfaringer fra fylker og ulike kommuner opplever utfordringer med å finansiere oppgaver som er pålagte. Staten blir den som fortsatt fastlegger rammene. Dette vil være med på å skape usikkerhet i kulturinstitusjoner når det kommer til fremtidig finansiering. En naturlig spenning mellom statlige mål innen kulturpolitikken om kvalitet og nyskaping vil stå på en side, mens fylkeskommunens regionalpolitikk vil stå på den andre siden. Dette kan ende opp med disfavør innen kulturinstitusjonene uten noe stabil eller langsiktige statlig forankringer.
Spørsmålet om hva det er som gagner det norske kulturlivet har blitt borte. Det håpes at selve kulturministeren Trine Skei Grande kan ha en bedre forståelse for selve kulturinstitusjonens betydning for det felles nasjonale kulturarvet, enn at Utvalget skal legge til rette ut i fra lite erfaringer innen bransjen. Det håpes at Stortinget ser det beste for hvordan felles kulturverdier forvaltes i et lite land som Norge.