Det har vært sagt og skrevet mye om medlemmer av det svenske kongehusets relasjoner til nazismen. At medlemmer av kongehuset hadde sterke tyske sympatier under og etter første verdenskrig er det ingen tvil om. Det delte de med 
store deler av den svenske overklassen. Tyskland stod for dem for gamle hederskronede verdier. Med nazismens fremvekst avtok imidlertid sympatien raskt. I alle fall hos de fleste. Men frykten for kommunismen og redselen for å miste egne privilegier gjorde at mange til og med svelget nazistenes fryktelige overgrep mot jøder og annerledes tenkende.
I denne situasjonen må det ha vært vanskelig for prinsesse Sibylla – mor til dagens svenskekonge – å se sin tyske (dog engelsk fødte) far agitere nazistenes sak med stor overbevisning. For sin klare posisjon og gjerninger på nazistenes side ble faren dømt som medskyldig til krigens grusomheter. Det verste må ha vært at mannen virkelig var overbevist. Han angret ingen ting og mente til det siste at nasjonalsosialismen var en strålende idé.
Hennes mann, arveprins Gustav Adolf, og far til dagens konge skal ikke ha vært stort bedre. Han var en stor sympatisør av det som skjedde i Tyskland på 30-tallet og en personlig venn av Hermann Göring.