Det er et kjent fenomen ikke bare når det gjelder journalistikk, men også i sto grad når det gjelder historieskriving at leseren ofte får det lesere
n ønsker seg. Den som skriver ønsker jo å bli lest og da er det naturlig at man uttrykker seg slik at det man skriver faller i smak hos så mange potensielle lesere som mulig.
For de aller fleste lesere foretrekker å få sin egen oppfatning – og fordommer om man vil – bekreftet. Leser man for eksempel om den andre verdenskrigen så forventer vi at tysk innsats beskrives negativt og at de allierte er de som har handlet med de edleste motiver. Alt annet vil virke provoserende og vil dersom det leses få en ganske beskjeden leserkrets. Og helt sikkert bli veldig sterkt motsagt av “den riktige siden”.
Historien generaliserer
I all historieskriving ser man dermed en generalisering som i beste fall kan kalles urettferdig. Det finnes et utall eksempler på det ikke minst når det gjelder forrige verdenskrig. Ta tyske soldater for eksempel. De aller færreste tyske soldater som ble sendt til Norge var nazister. At en del av de om lag 300.000 soldatene som var stasjonert i Norge delte Hitlers syn på mangt og meget er helt sikkert. Det store flertallet gjorde det imidlertid ikke og de var 
helt sikkert veldig frustrerte over å tilbringe ungdommen sin som upopulær okkupasjonsmakt.
Et annet aspekt ved dette er at det alltid er seierherrene som skriver historien. Det er skremmende å tenke på at dersom forrige verdenskrig hadde fått et annet utfall enn den fikk så var det motstandsbevegelsen her hjemme som ville blitt stemplet som landsforrædere og stilt for retten og kanskje til og med dømt til døden for den sabotasje og annet de hadde utført mot det tyske regimet. Mens medlemmene av Nasjonal Samling ville være de som fremstod som heltene og forsvarerne av landets og det norske folks interesser. Kongehuset ville være en saga blott og kong Haakons nei ville fremstå som et svik uten sidestykke.
Med dette som utgangspunkt skal bør man nok lese all historieskriving med en viss skepsis. Alle tyskere var ikke onde. Tvert om. Og alle som stod på “den riktige siden” hadde ikke bare edle motiver for de handlinger de utførte. For ikke å snakke om alle som forsøkte å helgardere seg.